Jeg tenker tilbake på den tida da vi kunne stikke innom kiosken på hjørnet eller en snål kjøpmann og se en sånn knipsekasse for kronestykker. Det var liksom en liten treramme med høl, kanskje med en slags metallplate under, der du skulle knipse kronestykker for å se om de landet i riktige bokser. Husker du hvor stas det var, da? Stå der i timesvis, knipse myntene én etter én, bare for å høre den lille klirrelyden når vi fikk dem til å dette på riktig sted. Det var jo en slags lavbudsjetts-gambling, men helt uskyldig og ganske gøy. Barna og ungdommene stimlet gjerne sammen foran disse kassene og sammenlignet teknikker. Noen dilla på tommelen, andre knipset med en bestemt pekefinger-metode. Føltes ganske rått den gangen.
Men nå, skal man i det hele tatt finne en knipsekasse noe sted, er det mest sannsynlig at du kan lete til du stuper, uten å komme over én eneste. De ble gradvis borte, sånn helt i smug. Kanskje noen selger en eller annen antikk versjon på et marked, men hvem vet. Før var det knipsekasser i alt fra narvesenkiosker til brustrefteboder langs veien. Men sånn er det med tida: ting forsvinner og folk glemmer. Det er litt trist, for den enkle gleden i å forsøke å få en liten mynt nedi et spor var mye artigere enn norskespilleautomater.eu eller noe teknisk VR-søppel kidsa driver med nå.
Noen sier at grunnen til at knipsekassene forsvant, var at de kunne regnes som en form for gambling. Myndighetene gikk visst helt i vranglås på alt som kunne minne om pengespill, selv om disse bare var for ørt-og-ført øre. Men altså, det var jo kun kronestykker i sving, ikke store summer. Man fikk vel kanskje litt belønning hvis man klasket mynten i riktig boks. Men det var liksom ingen som blei spillavhengige av en knipsekasse i en bule, si. Det var bare en sånn uskyldig sak, litt moro før man gikk videre.
En annen teori er at folk bare fikk nye hobbyer. De gamle kioskene ble borte, og store kjøpesentre dukket opp, med spillautomater og enda mer fancy greier. Unge folk orket ikke lenger å bruke tida på enkle knipsespill i tre, når de kunne sette seg ved en data og spille i timesvis. Kan hende var det også fordi kronestykkene skifta form og oppsett. Eller kanskje kasse-eierne sleit med å vedlikeholde de rammene og sporene. Slitasje og manglende interesse kan vel ta knekken på alt mulig.
VR-søppel
Det var nå alltid en følelse av kameratskap rundt knipsekassa. Man sto i ring og byttet på å prøve å treffe de gjeveste plassene. Noen var rågode, og klasket mynten med skikkelig presisjon, mens andre fikk den bare til å fly ukontrollert borti hjørnet. Ofte var det bare en treplate med noen små spalter i ulik størrelse, og du skulle sikte på den spalten som kanskje gav deg tilbake flere kroner enn du brukte. Husker det som en slags mild form for “prøv og se om flaksen er med deg i dag.”
Hvorfor ingen har tatt opp arven og prøvd å selge moderne knipsekasser nå, er litt mystisk. I en verden som elsker retro, kunne jo en slik kasse blitt en hit på markeder og festivalscener. Men folket endrer smak. De vil gjerne ha digitale duppeditter, ikke en liten trekasse med smale rom for mynter. Men for noen av oss som husker hvordan det var å høre klirrelyden av en krone som traff riktig felt, føles det litt vemodig at dette bare er minner nå.
Noen ganger treffer man på eldre folk (som meg) som nikker når man nevner knipsekassene, og de får det litt blankt i blikket av nostalgi. De var jo en sånn liten, enkel glede man kunne finne på sammen med venner. Ingen høyteknologiske dingser, ingen storslagen gevinst, bare et vennlig kappløp om å knipse best. Noen fikk helt teken og gikk hjem med lomma full av småpenger, mens andre bare gliste, selv om de tapte litt. Det var ikke pengene det sto på, det var spenningen i seg selv.
Så, hva skjedde med knipsekassene? De ble bare borte, på samme måte som mange av de klassiske matbodene og bensinstasjon-kioskene forsvant. Tida løp fra dem, og folk ville ha nye ting. Kanskje det var lovverk, kanskje det var manglende interesse. Men for de av oss som ennå husker stemningen, står knipsekassene igjen som et lite tegn på en enklere tid, da man nøt små gleder i hverdagen og forente seg rundt et lite stykke treverk med noen smale åpninger. Det var kult mens det varte.
